Kortversjon
- Slangestjerner (Ophiuroidea) har armspenn fra 6 til 50 cm etter art, med skarpt avgrenset skive og tynne armer. Ekte sjøstjerner (Asteroidea) har armer som glir jevnt over i kroppen.
- Grønn slangestjerne (Ophiarachna incrassata) når 35–50 cm armspenn og fanger sovende fisk ved å løfte skiva som et telt og slippe den ned.
- Chocolate chip (Protoreaster nodosus) blir 30 cm og spiser koraller og fastsittende dyr. Den hører hjemme i et kar uten koraller, om noe sted.
- Sandsiktende sjøstjerne (Archaster typicus) trenger 400 liter og en moden sandbunn. I mindre kar tømmer den sanden på noen måneder og sulter.
- Pigghuder er osmokonformere uten osmoregulering. Dryppakklimatiser 3–4 timer ved to dråper i sekundet, ikke 45 minutter som til fisk.
- Kobber binder seg i kalkstein og sand og lekker ut i årevis. Et kar som har vært kobberbehandlet kan ikke huse pigghuder uten at stein og sand byttes.
Skillet du må se på 20 sekunder i butikken
Se på overgangen mellom armen og kroppen. Har dyret en tydelig rund skive i midten, og fem tynne armer som starter brått i kanten av skiva som pinner stukket inn i en kakeform, er det en slangestjerne. Glir armene jevnt og bredt over i kroppen, slik at hele dyret er én sammenhengende femkant, er det en ekte sjøstjerne.
Bevegelsen bekrefter det. Slangestjernen svinger armene sidelengs og krabber raskt, ofte flere centimeter i sekundet, og forsvinner inn i en steinsprekk med det samme lyset treffer den. Ekte sjøstjerner går på rørføtter med sugekopper og beveger seg langsomt. Linckia laevigata er målt til rundt 8 cm i minuttet, altså omtrent én centimeter hvert sjuende sekund.
Systematisk er dette to klasser i rekken pigghuder: Ophiuroidea med rundt 2 100 kjente arter, og Asteroidea. Hos slangestjernene ligger magen i skiva uten å strekke seg ut i armene, og madreporitten sitter på undersiden. Magens plassering er grunnen til at de to gruppene spiser så forskjellig.
Slangestjernene: revets mest undervurderte ryddedyr
Detritus samler seg under steinene, i sprekkene bak steinoppbygget, i strømskyggen bak pumpene og i sanden under et overheng. Mudderslangen når ikke dit, og en sjøpølse går bare på den åpne sanden. En slangestjerne stikker armene inn i sprekkene, kjenner etter partikler med rørføttene og fører dem mot munnen. Den jobber i nøyaktig det volumet ingen annen del av rengjøringsmannskapet i revet rekker.
Kostholdet er scavenger-preget: detritus, avføring, matrester som har rukket å synke, mikroalger og døde dyr. Store eksemplarer tar også frosset mysis og biter av reke eller blåskjell, og et dyr som har vært i karet en måned lærer seg gjerne å komme opp av steinen når du fôrer. Den vanen er verdt å oppmuntre, for det er den eneste anledningen du har til å telle armene og se at dyret lever.
Størrelsen varierer mer enn butikkskiltene antyder.
| Art | Armspenn voksen | Minste kar | Revsikkerhet |
|---|---|---|---|
| Ophiocoma pumila | ca. 6 cm | 60 L | Trygg |
| Ophiolepis superba (båndet) | opptil 20 cm | 200 L | Som regel trygg |
| Ophiomastix spp. | opptil ca. 30 cm | 200 L | Regnes som harmløs |
| Ophioderma squamosissimus (rød) | opptil ca. 40 cm | 300 L | Omdiskutert |
| Ophiarachna incrassata (grønn) | 35–50 cm | 190 L, men frarådes | Fanger fisk |
Den røde Ophioderma squamosissimus er verdt en merknad. Faglitteraturen for hobbyen fører den opp blant de trygge artene, mens flere artsdatabaser og et betydelig antall akvarister rapporterer at store eksemplarer tar små fisk og reker om natten. Uenigheten er reell og uavklart. Praktisk konsekvens: hold den godt fôret, og ikke sett den sammen med kutlinger og blennyer som sover på bunnen.
Levetiden i kar oppgis vanligvis til 3–5 år, med rapporter opp mot åtte. Armene er autotome, som betyr at dyret kaster en arm når det blir grepet i. Den avkastede armen fortsetter å vri seg i timevis, og det er en normal og ufarlig hendelse så lenge dyret fôres, for armen vokser ut igjen. Det er også grunnen til den ene håndteringsregelen som gjelder: løft aldri en slangestjerne etter en arm. Løft den med hånden under skiva, eller løft steinen den sitter på.
Den grønne slangestjernen: unntaket, og hvordan feilen ser ut
Ophiarachna incrassata selges som grønn slangestjerne eller green brittle star. Kjennetegnene er kraftig grønn til olivenfarget skive, lysere flekker eller striper på armene, og betydelig tykkere armer enn de andre artene i karet.
Fangstmetoden er beskrevet konkret. Dyret stiller seg opp på armspissene med skiva hevet over bunnen, slik at det dannes et hulrom under. En liten fisk som sover eller søker skjul svømmer inn under skiva. Slangestjernen slipper seg ned og slår armene rundt fisken i samme bevegelse. Fisken er inne i det som i praksis er en felle, og kommer ikke ut. Kutlinger, blennyer, unge kardinalfisk og små damselfisk er typiske ofre, og det samme er putzereker og små krabber.
Overfor koraller er arten teknisk sett trygg, i den forstand at den ikke beiter på steinkoraller under normale forhold. Underfôret angriper den likevel bløtkoraller. Standardrådet fra dem som holder den bevisst er et fôringsbord og en bit fôrfisk to ganger i uken, altså aktiv fôring for å holde jaktatferden nede. Et 190-liters kar oppgis som minimum for store eksemplarer, men størrelsen på karet løser ikke problemet: et 50 cm armspenn i et revoppsett betyr at dyret når inn i hver eneste sprekk der fiskene sover.
Ekte sjøstjerner: tre utfall, og bare det ene er greit
De som spiser revet
Chocolate chip-sjøstjernen (Protoreaster nodosus) er den vanligste i norske butikker og det mest solgte feilkjøpet. Den blir 30 cm, er omnivor i naturen, og i et revoppsett beiter den på koraller, svamper, muslinger og andre fastsittende dyr. Den er ikke revsikker, og det er ikke et spørsmål om individ eller flaks. Skal den holdes, hører den hjemme i et kar med fisk og stein uten koraller, med direkte fôring av hakket reke, blekksprut eller blåskjell hver tredje dag.
De øvrige knudrete Protoreaster-artene, som P. linckii, hører i samme kategori.
De som sulter
Linckia laevigata, den blå sjøstjernen, blir 30 cm i diameter og er den vakreste arten i hele gruppen. Den er også den som oftest dør. Kostholdet er beitende: bakteriefilm, mikroalger, svamper og det organiske belegget på moden levende stein. Ingen av delene kan doseres med pinsett. Et kar må ha vært i drift lenge nok, og ha nok stein, til at belegget vokser tilbake omtrent like fort som dyret beiter det ned.
Feilmodusen er langsom og gjenkjennelig. Første måned ser dyret normalt ut. Deretter blir armspissene tynne, dyret begynner å sitte stille på glasset i stedet for å beite, og til slutt begynner vevet å gå i oppløsning ved en armspiss og trekker seg innover mot skiva. Når det stadiet er nådd, er det ingen behandling som virker. Fra kjøp til død går det typisk to til seks måneder, og eieren registrerer ofte problemet først i siste uke.
Sandsiktende sjøstjerne (Archaster typicus) hører også hjemme her, selv om årsaken er en annen. Den blir 12–15 cm i diameter, oppgis med 400 liter som minimum, og den lever av mikrofaunaen i sanden: copepoder, børstemark, foraminiferer og detritus. Den gjør jobben sin utmerket den første tiden, og det er nettopp det som er problemet. I et kar under 400 liter tømmer den sandbunnen for det som holder den biologisk levende i løpet av noen måneder, og deretter sulter den selv. Merk også at den ofte selges under navnet Astropecten, som er en annen slekt med et enda mer utpreget rovdyrkosthold.
De som faktisk lar seg holde
Fromia-slekten er det nærmeste du kommer et realistisk valg. Fromia indica blir 15 cm, oppgis med 100 liter som minstemål, og lever av biofilm og detritus på levende stein. Den er fortsatt avhengig av moden stein og etablert mikrofauna, og den regnes som moderat til vanskelig, ikke som lett. Fromia milleporella er mindre og noe hardførere igjen.
Kravet som går igjen for hele Asteroidea-siden er karets alder. Et halvår er for lite. Praksis er minst ett år med stabile verdier og synlig mikrofauna i steinen, og et refugium med mikrofauna hever sjansene betydelig fordi det etterfyller det dyret beiter ned.
Og de som kommer gratis
Asterina-stjernene dukker opp av seg selv på levende stein og korallfragmenter. De blir 0,5 til 2 cm, har ofte ujevnt antall armer fordi de formerer seg ved å dele seg på tvers, og de fleste av dem spiser detritus, kiselalger og cyanobakterier. Noen arter beiter kalkalger, og enkelte tar zoanthider og bløtkoraller som Briareum. Artene lar seg ikke skille sikkert på utseende, så vurderingen må gjøres på observasjon. Står de på stein og glass, er de nyttige. Sitter de på zoanthidkolonien og polyppene under dem er lukket, skal de bort med pinsett om natten.
Akklimatisering: hvorfor grensen er strengere enn for fisk
Fisk osmoregulerer. En saltvannsfisk drikker vann og skiller ut overskuddssalt aktivt over gjellene, og har derfor en indre saltbalanse som ikke følger vannet rundt den direkte. Pigghuder gjør ikke dette. De er osmokonformere: kroppsvæsken følger omgivelsene, og vannkarsystemet som driver rørføttene er fylt med sjøvann som tas inn gjennom madreporitten. Et hopp i salinitet slår derfor rett inn i vevet uten at dyret har noe å kompensere med.
Praktisk protokoll:
- Flyt posen lukket i karet i ti minutter så temperaturen utjevnes.
- Tøm posen med dyret og transportvannet i en bøtte som står lavere enn karet.
- Drypp karvann inn i bøtta med to dråper i sekundet, slik at volumet minst firedobles.
- Regn 3–4 timer for pigghuder. Standardrådet på 45 minutter til 2 timer gjelder reker og snegler.
- Løft dyret over uten å ta det opp av vannet. Luft i vannkarsystemet gir en luftlomme som dyret ikke får ut igjen, og en arm eller en hel sektor kan dø av det.
- Ikke hell transportvannet i karet.
Prosedyren for fisk er vesentlig kortere, og tidsforskjellen følger av at gruppen mangler mekanismen som gjør rask akklimatisering mulig.
Kobber: den feilen som ikke kan rettes
Kobber er standardbehandling mot hvitprikk og fløyelssyke i karantenekar, og terapeutisk dose ligger langt over det pigghuder tåler. Tallet som gjelder for dem er kronisk skadevirkning ved vedvarende eksponering: for pigghuder og andre virvelløse dyr er skade rapportert fra rundt 0,01 mg/L fritt kobber, altså 10 ppb. Akutt dødelighet er et annet tall og en annen tidsskala. Akutte LC50-verdier måles over 48 timer og oppgis som regel som kobbersulfat, ikke som fritt kobber: for reker i slekten Caridina ligger 48-timers LC50 rundt 0,3 mg/L kobbersulfat, som tilsvarer omtrent 0,06–0,08 mg/L fritt kobber. Sammenlign alltid fritt kobber mot fritt kobber, ellers blandes to talltyper som skiller med en faktor på fire til fem.
Det permanente problemet er hvor kobberet tar veien. Kobberioner binder seg til kalsiumkarbonat, altså levende stein, korallsand, kalkalgebelegg og korallskjelett, og til silikon i fugene. Derfra lekker de langsomt ut igjen i årevis. Et kar som har vært kobberbehandlet holder ikke pigghuder i ettertid, uansett hvor mange vannbytter som er gjort og uansett hva kobbertesten viser, fordi testen måler den frie fraksjonen og ikke lageret i steinen.
Konsekvensen er praktisk og lite hyggelig: skal et kobberbehandlet kar huse slangestjerner, må stein og sand byttes ut. Derfor hører kobber hjemme i et separat karantenekar med bar bunn og PVC-rør som skjul, aldri i revet. Behandles hvitprikk i selve revoppsettet, må det gjøres med metoder uten kobber.
Verdier, kar og norsk virkelighet
| Parameter | Verdi |
|---|---|
| Temperatur | 24–27 °C |
| Salinitet | 1,024–1,026 SG |
| pH | 8,1–8,4 |
| kH | 8–12 °dKH |
| Kalsium | 380–450 mg/L |
| Magnesium | 1200–1350 mg/L |
| Nitrat | 1–10 mg/L |
| Karets alder, slangestjerne | minst 6 måneder |
| Karets alder, ekte sjøstjerne | minst 12 måneder |
Nitratverdien er ikke en formalitet for denne gruppen. Pigghuder tåler høyt nitrat dårligere enn de fleste fisk og reker, og et kar som ligger stabilt på 20–30 mg/L er et dårlig sted for dem selv om fiskene ser fine ut. Verdiene henger sammen med resten av reef-kjemien, og de skal ligge stabilt over tid framfor å treffe et bestemt punkt.
Norsk springvann har 0,7–3,5 °dH og er dermed uinteressant som utgangspunkt her. Revvann lages av osmosevann tilsatt salt uansett hvor bløtt vannet i kranen er, fordi det som må vekk er silikat, fosfat og klor.
Slangestjerner er sjelden lagervare og må som regel bestilles gjennom en spesialisert saltvannsforhandler, med leveringstid fra ukens eller annenhver ukes importforsendelse. Levende pigghuder sendes sjelden i posten innenlands, så henting i butikk er normalen. Prisnivå i 2026 ligger anslagsvis på 250–500 kr for en vanlig slangestjerne, 400–800 kr for båndet slangestjerne eller Fromia, og 500–900 kr for Linckia. Chocolate chip ligger lavt, rundt 300–550 kr, noe som er en del av grunnen til at den selges så mye.
Vanlige spørsmål
Hvilken slangestjerne skal jeg velge til revet?
En rødbrun, svart eller båndet art i Ophiocoma-, Ophioderma- eller Ophiolepis-gruppen. Et eksemplar med 10–20 cm armspenn i et kar fra 200 liter er trygt og gjør nytte fra første uke. Unngå alt som er tydelig grønt.
Kan jeg ha en slangestjerne i et nano-rev?
Med en liten art, ja. Ophiocoma pumila på seks centimeter fungerer fra rundt 60 liter, forutsatt at karet har kjørt et halvår og at det finnes nok stein til at dyret kan gjemme seg. Store arter skal ikke i et nano-rev, fordi armspennet alene overstiger karets bredde.
Kan slangestjernen ta rekene mine?
Vanlige arter lar putzereker og pistolreker være. Den grønne tar dem, og store Ophioderma rapporteres å ta små reker om natten. Skal du kombinere en stor slangestjerne med putzereke eller pistolreke, fôr slangestjernen direkte to ganger i uken.
Hvorfor mistet slangestjernen min en arm?
Autotomi, som regel utløst av håndtering, av at den ble klemt under en stein som ble flyttet, eller av at en fisk nappet i den. Armen vokser ut igjen i løpet av uker til måneder så lenge dyret fôres. Mister den flere armer og skiva blir gråaktig eller går i oppløsning, er årsaken derimot vannkvalitet eller sult.
Er sjøstjerner lov å holde i Norge?
Tropiske sjøstjerner og slangestjerner omfattes ikke av forbudslistene og selges lovlig, mens utsettingsforbudet gjelder absolutt: ingen marine dyr eller vann fra karet skal i naturen. De 36 slangestjerneartene som Store norske leksikon fører opp for norske farvann er kaldtvannsarter og hører uansett ikke hjemme i et tropisk rev på 25 °C.
Les videre
-
Blå tang («Dory»): doktorfisk som trenger 680 liter
Blå tang blir 30 cm og trenger minst 680 liter med 180 cm karlengde. Gul tang klarer 340 liter. Pris i Norge…
-
LPS-koraller: neste steg etter bløtkorallene
LPS-koraller for viderekomne: Euphyllia, acan, duncan og hjernekoraller — lys, flyt, sweeper-tentakler…
-
SPS-koraller: revets divaer
SPS-koraller forklart: hvorfor acropora og co. krever stabil kjemi, sterkt lys og kraftig flyt, RTN/STN…
-
Chromis og kardinalfisk: saltvannets stimefisk
Chromis og kardinalfisk: saltvannets stimefisk. Hvorfor green chromis plukker hverandre ut, hvorfor…
-
Dottyback og leppefisk: temperament og revsikkerhet
Dottyback og leppefisk: velg den fredelige orkidé-dottybacken og fe-wrassene, styr unna rensewrasse. Om lokk…
-
Koraller for nybegynnere: start med bløtkoraller
Koraller for nybegynnere: de beste bløtkorallene (zoas, mushrooms, GSP, xenia, lærkorall), lys og flyt…